De siste ukene har jeg vært ganske opptatt av is. Ikke så rart kanskje med tanke på den varme sommeren og at min sønn er veldig glad i is. På ferie i Nord-Norge spiste vi hjemmelaget smoothie-is nesten hver dag. Da jeg nylig fant villbringebær, visste jeg at jeg måtte lage noe godt.

Go to English version

Oslo, 4. august

Jeg ville lage noe jeg ikke hadde spist siden slutten av 90-tallet, isen jeg delte med hun som jeg senere skulle gifte meg med. Mangois med bringebær. En is som minner meg om det beste i livet mitt. Isen måtte jo fotograferes, og jeg klatret opp på en stol for å ta bilder. I min iver trådte jeg feil da jeg skulle gå ned, slik at jeg datt ned av stolen. En kneskade gjorde vondt verre, jeg bar meg og begynte å gråte. Alt dette ble bivånet av min sønn fra sofaen. Da jeg begynte å gråte, startet også hans tårer å trille.

Jeg prøvde å trøste ham og si at mamma bare datt ned av stolen, det var AU AU, men ikke farlig. Han pekte på det han kaller føknekken (føflekken) min på låret og lurte på om det var der jeg hadde vondt? Nei, svarte jeg. Mamma har vondt inni kneet, men det er over nå.

Gaza, 4. august

Jeg prøver å ikke bry meg. Men noen ganger er det vanskeligere å kappe av tråden til omverden. Jeg merker at trådene rundt meg er blitt flere og tykkere nå som jeg har fått barn. En kjent fransk krigsreporter med dekninger av mange konflikter bak seg, sa i et intervju at hun aldri var redd på jobb. Ikke før nå, når hun hadde fått barn. Nå tenkte hun over hva hun egentlig opplevde, hva hun egentlig utsatte seg for, hva hun utsatte andre for.

Noen ganger er det en ekstra tråd der, og denne hadde med iskrem å gjøre. Et bilde av et barn i en iskremfryser. Av en jente som var like gammel som min egen to-åring. I mangel på likhus og på grunn av varmen har det palestinske sykehuset i Rafeh, Gaza, måtte gå til det skritt å oppbevare døde barn i gamle iskremfrysere. Et barn i en fryseboks i en fastfrossen konflikt.

Krig reduseres til tomme overskrifter. Syria. Gaza. Irak. Afghanistan. Det er jo ikke her. Men det er noen historier som beveger. Jeg glemmer heller ikke bildet av den forlatte akvariefisken i Syria, hvor eieren hadde latt vannkrana stå på slik at fisken ikke skulle dø. En siste omtanke før en selv måtte flykte for livet.

Mangoiskrem med villbringebær

500 gr mangokjøtt (ca. to middels store)
50 gr sukker
2 ss saft av sitron
225 gr tykk, gresk yoghurt (8 % fett)
Ei hånd frosne villbringebær (eller bringebær)

1. Skrell mangoen og skjær noen skiver av det ytterste laget hvor mangoen er fastest. Disse skjærer du i små terninger og setter i fryseren en liten halvtime.
2. Skjær av resten av mangokjøttet og ha i en blender. Unngå å skjære av det innerste laget hvor det er mye fibertråder.
3. Nå sitter du igjen med mangosteinen og litt kjøtt rundt. Skvis med hendene dråpene av steinen over en liten panne. Ha i sukkeret og kok opp juicen til sukkeret er oppløst. Ta av plata og ha i sitronsafta. Avkjøl.
4. Kjør mangokjøttet i blenderen sammen med mangojuicen og yoghurten. Ha i en ismaskin og kjør etter ismaskinens bruksanvisning. (Jeg kjører i ismaskinen i ca. 20 minutter før jeg setter i fryseren i ca. 60 minutter). Serveres med frosne bringebær og mangobiter på toppen.

P.S. Hvis du vil korte ned tida det tar å lage iskrem, kan du fryse ned mangoen i biter på forhånd, og så kjøre det i blenderen.

Hvis du likte dette innlegget, kan jeg også anbefale

Yoghurtiskrem + Nord-Norge
Pastasalat – og historien om savn og en gammel hage
Rabarbraterte 1938