Vi hadde flere parker der vi bodde, men den aller fineste var en gammel hage rett over gata. Overgrodd og rufsete og med en høy mur rundt. Den var ikke noen golfhage eller pryd for nabolaget – kun en skatt for dyr på jakt etter et hjem eller for barn på jakt etter lek. Det var her Doris tok sine første ordentlige uteskritt og lærte å være utekatt.
Æ skulle gjerne vite ka de veit,
blarne der de heng i all sin prakt
veit de at de snart må slippe taket
at de blir til jord i neste akt?
“Bestandig elska høsten”, Kari Bremnes
Doris kom til oss da hun var tre år. – Feit og makelig, sto det i annonsen. – Liker å leke med strikk og er glad i andre katter.
Hun ble omplassert til oss fordi eieren var redd for sine nye persiske tepper. Hun hadde noen kilo ekstra, men makelig var hun ikke. Hun elsket å leke, spesielt å fange hårstrikk.
Hun var ikke særlig sosialisert. Mjauet lite, hadde aldri halen i været når hun var glad, og hun hadde aldri vært ute i sitt lille liv.
Med bånd over magen og halsen tok jeg henne med til loftet. Et stort og fint loft, som passet godt for ei pus som skulle ut på vift. Doris elsket loftet fra første stund.
Så kom utedagen. Doris skulle forflytte seg fra loftet til den gamle hagen. Jeg slapp henne ut av buret og lot henne kjenne våren under potene sine.
Doris skvatt. Av seg selv. Hun hadde aldri hørt lyden av blader. Den gamle hagen var det perfekte stedet for Doris. Her kunne hun utforske verden i trygghet.
Men hun var ikke alene. Det var også andre som utforsket hagen. På en av turene kom jeg og Doris over fem små piggsvinunger som lå og sov i gresset en varm julidag.
I det høye gresset så jeg nesten ikke ungene som lå foran føttene mine. Dette var en av de varmeste somrene i Oslo dette året, og jeg gikk ut med vann til ungene.
Fra de høye gamle trærne i hagen satt svarttrosten og sang så snart det ble vår. Allerede i mars kunne vi høre den melankolske sangen tidlig om morgenen.
Turdus merula heter svarttrosen på latin, og bare navnet høres ut som en sang.
Skjærene bodde også i hagen. De jaget konkurrerende fugler nedover trærne og sørget for et salig liv.
Når det ble vår og skjærungene skulle forlate reiret, hendte det at ungene havnet på feil side av muren.
Fra kjøkkenvinduet så jeg en skjærunge en dag stå mellom de parkerte bilene mens den var på vei ut mot veien. Det var bare å finne en paraply og begi seg ut.
Jeg tok tak i skjærungen og løp tilbake til hagen, mens jeg holdt paraplyen over hodet i tilfelle mor selv skulle komme flygende. Så plasserte jeg skjærungen på riktig side av muren, ved hagen, og håpet på det beste.
Slik sto hagen der. Overgrodd og elsket.
En dag tok menn med maskiner seg inn i hagen. De fjernet alt ugress, men verst av alt. De begynte å hugge ned de gamle trærne.
Hagen, hvor det stod et gammelt kommunalt hus, skulle bli en av Oslos nye barnehager.
Ugresset ble erstattet av lekeapparater og plen. Heldigvis ble det store gamle epletreet og to av de store sangtrærne hvor fuglene hadde sunget, beholdt.
Men av de andre trærne lå det bare rester igjen. I over en uke satt skjærene der ved restene av hjemme sitt og sørget.
Hva som skjedde med piggsvinene, vet jeg ikke. Om de klarte seg. Om de fant et nytt hjem. Men siden har jeg aldri sett piggsvin i nabolaget mer.
Barnehagebarn flyttet inn i hagen. Og vi fikk selv barn. En gutt. Han elsket også hagen, som var en av flere lekeplasser i nærheten hvor han kunne leke.
Hagen ble også tumleplass for meg, et sted hvor jeg kunne fotografere. Det var særlig epletreet som fristet – et gigantisk epletre som bar hele verdens epler.
En sen høstdag gikk jeg og Doris på epleslang i hagen. Vi hadde så lyst til å lage tilslørte bondepiker av de mest kortreiste eplene som finnes. Opprinnelse: Rett over gata.
Lite visste jeg at timene og dagene med henne i dette året, var noe av de fineste jeg hadde opplevd.
Høsten ble til vinter, og epletreet hadde gjort sin plikt. Dette var siste høst med Doris.
Jeg skulle så gjerne ønsket at min sønn kunne hatt Doris mer i sitt liv. Men jeg forteller ham historien om Doris. At hun gikk i bånd ute. At hun var med på kaffebar. At hun ville elsket å gå på tur med ham.
Jeg forteller at jeg og Doris, vi var her og plukket epler. Og at vi måtte riste på treet for at eplene skulle falle ned. Og at det var masse epler.
– Falle ned, sier han. Doris spise epler.
– Ja, svarer jeg. Doris spiser epler.
Pastasalat med ovnsbakte tomater og auberginer
Denne salaten er min lunsjsalat, men den passer like godt til 17. mai og finere anledninger. Esset i ermet her er dine egne ”soltørkede tomater”. Tomatene bakes i ovnen over svak varme slik at de blir som soltørkede tomater, bare bedre. Dette tar tid, men til gjengjeld lager tomatene seg selv, og de smaker helt fantastisk.
Ca. 8 store tomater
2 auberginer
2 ss olivenolje
100 gr pastaskruer
1 agurk
½ rødløk
1 stykke fetaost
Peppervinaigrette:
1 ss olivenolje
1 ss sitron (eller rødvinseddik)
1 ts ferskkvernet pepper
en knivsodd salt
1. Sett ovnen på 125 grader, og kle to langpanner med bakepapir.
2. Skjær tomatene i ca. 0,5-1 cm tykke skiver, og legg tett i tett i langpanna. Dryss over litt salt og pepper. Bak i ovnen i cirka 4 timer. Pass litt på mot slutten av steketida, slik at du ikke ender opp med sprøstekt chips.
3. Skjær av tuppene på auberginen, og skjær i tre skiver på langsiden. Del igjen i tre deler på langsiden, og skjær så i terninger. Ha i en langpanne og bland godt med olivenolje, salt og pepper. Stek auberginen den siste timen med tomatene på varmluft.
4. Bland alle ingrediensene til peppervinaigretten.
5. Kok pastaskruene etter anvisning på pakken og la renne godt av. Ha i en bolle og bland inn vinaigretten mens skruene ennå er varme.
6. Skjær agurken og fetaosten i biter, og rødløken i tynne skiver.
7. Bland alt godt sammen, men legg tomatene i til slutt slik at de beholder formen.