Jeg vokste nesten opp i huset til besteforeldrene mine. Huset deres lå ved siden av vårt, så veien var kort for å komme til det store huset med de mange rommene, den knirkete trappa og bestefar som alltid hadde noe godt til meg selv om han selv hadde diabetes.
Bestefar ble født i 1903. Han var fisker om vinteren og bonde resten av året. Han gjorde som mange andre på den tida, ernærte seg ved å dra til Ishavet på selfangst. Ishavet var navnet en brukte om områdene i nord der det var drivis, som Grønland. Bestefar var skytter på selbåten, men hjemme klarte han aldri å slakte egne dyr, det måtte han be naboen om.
Bestefar giftet seg med Jenny, og de skulle leve hele livet sammen. Bestefar og bestemor var foreldre på ei tid da barnedødeligheten fremdeles var noe mange foreldre måtte regne med. Deres andre barn døde av difteri, også kalt krupp, på sin egen to-årsdag.
Bestefar var ikke hjemme da “Lille Jon” ble syk, så det var bestemor som dro over fjorden med sønnen deres for å søke hjelp i nærmeste by. På fjorden døde den lille gutten. Mens våren var i anmars, ble Lille Jon stedt til hvile. Bestefar var da på vei ut til det kalde Ishavet for å tjene penger. På ferden ut lå han i koia si og gråt over sønnen han aldri skulle se mer igjen.
Året etter at Lille Jon døde, i 1940, kommer mamma til verden. Hun fikk navnet Johanne Mari etter storebroren sin og ble eneste jente i søskenflokken. Det yngste barnet deres, Herleiv, ble født i 1945. Mamma kom med krigen, onkel med freden.
Bestefar til venstre i styrhuset.
Bestefar skulle leve til han ble 88 år. Han skulle også oppleve å bli oldefar. Selv om han var pensjonert for lengst, fortsatte han ufortrødent å arbeide. Han hadde sin egen snekkerbu, han slo gresset med ljå, han tok opp og satte poteter, og han malte fjøsen vår.
Han var snill, og han var sta. Mens han sto på toppen av stigen og malte, flyttet han på stigen. Det hele skjedde med mamma som skrekkslagent vitne. På den tida var han 85 år. Klart man kunne flytte stigen mens man sto i den, mente bestefar!
Hver lørdag serverte bestemor et stort tårn med risengrynsgrøt til bestefar. I mine besteforeldres hus fantes det ikke noe som het fast food. Risengrynsgrøten hadde putret lenge og vel på komfyren, godt over en time slik at den ble herlig kremete. På lillejulaften serverte bestemor grøten på en ekstra god måte – med rømmegrøt på toppen, og den spiste vi alle i finstua deres.
Bestefar døde da jeg var 19 år. Han hadde akkurat vært hos mamma for å gi henne morsdagsgave. Han døde i gyngestolen sin, i hjemmet sitt på Bolla, to år etter Jenny som han hadde vært gift med i 59 år.
Bryllupsdagen. De to skulle få 59 år og fire barn sammen.
Hvis du vil lage risengrynsgrøt slik bestefar likte det, finner du oppskrifta i et eget blogginlegg.