I en artikkel i Traveler’s Digest omtales de 10 minst besøkte landene i verden. Med bare 11 000 besøkende i året er Moldova med på lista. Jeg besøkte landet i 2010.

Go to English version

Besøket var riktignok høyst ufrivillig fordi jeg ble dratt med av min samboer. Men jeg angrer ikke, selv om noen av timene der var noen av de fæleste jeg har opplevd.

Turistattraksjon?

Ifølge Traveler’s Digest har ikke Moldova noen turistattraksjoner. Sant nok, her er ikke kjente severdigheter slik vi valfarter til New York for å se frihetsgudinnen eller til Paris for å se Eiffeltårnet. Moldova har ikke steder og attraksjoner du har drømt om, som du endelig kan forevige med mobilen din og skrive hjem om. Men det at landet er så lite besøkt, betyr for meg at hele landet er en turistattraksjon. Absolutt alt i Moldova er noe jeg vil se og ta inn – som en blind som har fått synet tilbake.

Fordommer og forhåpninger

For en turist er Moldova som et stort svart hull. Det er første gang jeg har dratt til en hovedstad uten å vite noe som helst om byen jeg skal til. Det fins heller ikke mye litteratur og reisebøker om Moldova. Det lille jeg fant om landet var tynt og til dels urovekkende. Menneskesalg og prostitusjon. Europas fattigste land. I Lonely Planets reiseguide til Romania, ble Moldova omtalt i et lite kapittel bakerst. En av de som har prøvd å fylle hullene er forfatteren Morten Strøknes. De fleste kjenner til Kongoreisen hans, men før det kjørte han automobil i ”Europas bakgård”, til de tidligere østblokklandene. Hovedstaden Chisinau omtaler han som Europas glemte hovedstad. Ikke verdens beste skussmål, men hit skulle jeg altså.

På de offisielle reisesidene til UD står det om Moldova at landet er relativt trygt, men at ”Sykehusstandarden er generelt dårlig. Og på den britiske ambassadens nettside står det simpelthen ”Take out comprehensive travel and medical insurance before you travel”. Mer om dette senere.

Reisen

Til Moldova dro vi fra Riga, Latvia, med et Fokker 50 med plass til 50 passasjerer. Hvordan en tas i mot på en flyplass gir et innblikk i landet en kommer til. Ville det være som i Hviterussland, hvor vi var ukas turister og personlig ble låst inn på flyplassen og deretter nøye kontrollert av betjenter i militæruniform? Mens Hviterussland er Europas eneste gjenværende diktaktur har Moldova kastet litt av kommunismen av seg. Året før vi dro dit tapte kommunistene valget. Moldova var faktisk første tidligere sovietrepublikk hvor kommunistene vant frie valg.

Dette var da svineinfluensaen herjet, og på flyet måtte vi fylle ut et helseskjema og krysse av for om vi nyser eller snørrer. Jeg gjorde begge deler, og så for meg at jeg ble deportert med en gang jeg satte mine bein på moldovsk jord. Men på flyplassen i Chisinau ble vi møtt med smil og sivil service; riktignok ventet politiet utenfor flyet og gransket vår ankomst. Jeg kom meg gjennom kontrollen og var klar til å kjøre inn til hovedstaden jeg knapt hadde hørt om.

Moldova uten fargefilter

Chisinau er hovedstaden med 800 000 innbyggere. Vi ble kjørt til hotellet, som lå rett innenfor to store Ammerudblokker som ble kalt Gates of Chisinau. Den egentlige reisen kunne starte. En utenforstående ser gjerne med et kaldt blikk. En ser husenes form og farger, ikke at dette er et hjem, hvor år er levd og lek har tatt plass i mellom husene. Jeg så trøstesløse avskallede grå blokker i et slitt og trist landskap. Det bidro heller ikke at dette var i februar, og en av de kaldeste vintrene dette året i Europa, hvor temperaturen i lang tid lå mellom 10–20 grader minus. Det var ikke noe grønne trær som kunne gitt farge til landskapet. Jeg så kun blokker, biler og dyr som frøs.

Vin og kommunisme

Moldova ligger inneklemt mellom Romania og Ukraina og er litt mindre enn Norge i folketall med sine 4 millioner. Landet har sterke kulturelle bånd til Romania, og 2/3 av befolkningen snakker en rumensk dialekt. De fleste snakker russisk siden Moldova var sovjetrussisk republikk fra 1940 til 1991. Moldova er svært fruktbart med stor vinproduksjon. Vin er landets viktigste eksportprodukt, og det få andre steder i verden hvor du får bedre vin til en så billig penge.

De som lever ute(n)

Vi ble satt av på hotellet som var fint nok. Et lite moderne bygg ved foten av store blokker. Fra hotellvinduet så jeg en løshund som lå i et busskur. Resten av kvelden stod jeg bare i vinduet og så på – helt til min samboer sa at jeg måtte gjøre noe i stedet. Så vi gikk og kjøpte hundemat for å ha i sekken. Løshunden i busskuret var bare en av mange løshunder og gatekatter som levde ute i kulda. Utenfor en kirke bodde det en hundemor med valp. I en park bodde det to hunder. På store reklameboards ble det vist et bilde av en blodig hund – en kampanje om at en ikke skulle slå kjæledyret sitt. Jeg opplevde også at folk hadde omtanke for dyrene. Titt og ofte fikk de en matbit av forbipasserende, og de to hundene i parken hadde fått en pappeske til ly av et godhjertet menneske.

En annen gruppe som lever ute, er gjestearbeiderne. 1/4 av alle moldovere er gjestearbeidere i utlandet. Mange av disse er foreldre, særlig mødre. Dermed havner mange barn på barnehjem, og de blir lette ofre for kyniske menneskehandlere.

Vi møtte selv to av gjestearbeiderne i en liten landsby en times kjøretur utenfor Chisinau. Et ektepar som tidligere hadde jobbet i Norge som sesongarbeidere og som håpet å få komme hit igjen. Hun, tross høy utdannelse, var en av våre jordbærplukkere. Vi ble tatt imot av Sasha og hans kone og fikk servert te, småkaker og pannekaker fylt med cottage cheese. Det var beinkaldt, og det var kun stua og kjøkkenet deres som var oppvarmet. Landsbyen hadde ikke innlagt vann, og vann måtte hentes i brønn. Utenfor var veiene uten lys, slik som er vanlig på landsbygda i Moldova.

Dette var ikke fattige folk, men utdannede mennesker som ikke fikk jobb. Sasha fortalte at i Norge er vi opptatt av livet, mens i Moldova prøver de å beholde det, og at en på landsbygda overlever på det en dyrker og slakter selv, og ved at minst ett av (de voksne) barna jobber i utlandet.

Den moldovske forfatteren Vladimir Lorchenkov har skrevet boka “The good life is elsewhere” hvor han beskriver moldovernes søken etter å komme seg ut av landet. I et intervju forteller han hvordan moldoverne gjør hva som helst for å overleve. Om det er å selge kroppen sin eller organene sine.

Til Gagauzia

Som om ikke Moldova er annerledes nok i seg selv, har det også to autonome republikker. Transnistria og Gagauzia. På begynnelsen av 90-tallet erklærte begge republikkene seg som selvstendige, noe som resulterte i en 3-måneders borgerkrig. Transnistria er en kommunistisk utbryterrepublikk som ikke er anerkjent av noe land, og dermed er et slags selvstyrt ingenmannsland. Transnistria er en kommunistisk kuriositet hvor kommunismen lever som om muren aldri falt. Her kalles de hemmelige tjenestene fortsatt KGB, og hammer og sigd pryder flagget deres.

Gagauzia ligger sør i Moldova og er en republikk med delvis selvstyre. Hit dro vi for å besøke universitetet. Gagauzerne er en tyrkiskspråklig, kristen minoritet som opprinnelig var muslimer som flyktet fra russisk-tyrkiske kriger på 1700-tallet. Det sies at de fikk slå seg ned her mot at de konverterte til kristendommen. Hovedstaden deres er Comrat, 92 kilometer sør for Chisinau. Comrat har lite å by på annet en universitetet, en leninstatue og et museum. Vi fikk en svært privat omvisning i det etnografiske museet med adresse Leningata 162. Museumsguidene hadde svært mye på hjertet, men museet var ikke oppvarmet. Til slutt begynte å miste følelsen i armer og bein, og vi måtte vagge for å holde ut omvisningen.

På sightseeing

En av de første dagene i Chisinau dro vi på den obligatoriske sightseeingturen. Selve hovedmonumentet i byen er statuen av nasjonalhelten Ștefan cel Mare (Stefan den store), som vant en rekke slag på 1400-tallet. Langt mer interessant var den evige flamme til minne etter de falne under andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble Moldova okkupert av Romania som da var alliert med Nazi-Tyskland. Jødene fikk spesielt unngjelde, og muligens døde hundre tusener av dem i Moldova og Romania. Ifølge en artikkel i Der Spiegel har det i etterkrigstida vært stor taushet i Romania og Moldova rundt ”Det rumenske holocaust”.

Guiden vår sammenlignet byens høyder med Romas syv høyder, og det var vanskelig for meg å se likheten og skjønnheten i landskapet. Skjønnheten lå først og fremst i menneskene vi møtte.

Høydepunktet under sightseeingen var et besøk til restauranten Roata Vremii. Navnet betyr tidshjul, og restauranten er en blanding av folkemuseum, restaurant og utstoppingsgalleri. På veggen var det et fotografi av den amerikanske B-skuespilleren Steven Segal, som stolt ble vist frem. Før middagen ble vi vist rundt i de ulike rommene, som var fulle av syltede glass med frukt og grønnsaker. Andre rom var fylt av utstoppede dyrehoder med dårlig påsatte glassøyne, slik at det så ut som at samtlige av dyrene skjelte.

Selve middagen derimot var god. Under middagen ble jeg spurt om jeg var gift, og jeg stotret at jeg var UGIFT! Jeg skyndte meg også å legge til at i Norge var det helt vanlig å være over 35 år og ugift. Da min samboer kom tilbake fra toalettet, dultet jeg i henne og sa at hun måtte huske at vi var ugift. Og slik hadde jeg plassert oss – og vårt ekteskap – langt inni skapet.

Varme i grått landskap

I det grå vinterlandskapet var det mye varme. Chisinau er en større by enn Oslo, men det føltes ut som en landsby i måten de tok imot folk på. Det var alltid vennlige smil å få, og alle lurte på hva vi syntes om landet deres, hva vi visste? Human trafficking, fattigdom, foreldreløse barn og husløse dyr ble høflig byttet ut med vin, frodig land og varme mennesker.

De siste dagene fikk vi en ufrivillig sightseeing. Min samboer ble svært syk. Vi kontaktet reiseforsikringsselskapet, som hadde gjort feil og ikke hadde noen anbefalt lege i Moldova. I stedet fikk vi råd om å ta taxi til nabolandet Ukraina. Vi måtte trosse vår frykt og ringe etter den lokale ambulansen. Vi tilbrakte de siste dagene av oppholdet på sykehus i Chisinau. Jeg måtte finne frem det lille jeg kunne av tysk for å kommunisere med hovedlegen. Vielen Schmerzen, vielen Schmerzen, Medizin?

Også på sykehuset opplevde vi mye varme. Venner kom med masse mat til oss, og en av de gamle damene som bodde på samme rom, lånte meg hodeputa si. Jeg sov sittende med hodet på senga til min samboer. Hvor jeg hørte hjemme. Den statusen jeg selv hadde gitt meg – at vi bare var venner – kunne fort fått stygge konsekvenser. Jeg var jo ikke noen pårørende.

Maten i Moldova

Vi spiste mye god mat i Moldova. Jeg husker særlig den tykke og kremete melka, og hvor flinke de var til å sylte alt fra gresskar til vannmelon. Maten i Moldova har en god del fellestrekk med kjøkkenet i Romania. Mamaliga er nasjonalrett i både Romania og Moldova og serveres som tilbehør til hovedretten. Mamaliga ligner en del på den italienske polenta, og er en slags maispudding som serveres med salt ost (branza) på toppen. Men det jeg husker aller best er nok kirsebærpaien, placinte su visine. En tynn pai som ligner på pirog, gjerne stekt i en panne og servert varm med et dryss melis. Slike paier kan fylles med ost (brinza), kål (varza) eller poteter (cartofi), eller fylles med kirsebær eller eple for en søt dessertvariant.

Etter søk på nett ser det ut til at paien lages med en tynn strudeldeig, og det er også slik jeg husker den fra Moldova. Siden jeg ønsker å lage en deig som er like lett å lykkes i glutenfri variant, bruker jeg en deig som ligner mer på en tradisjonell paideig. Jeg skal ikke påberope meg at dette er en autentisk moldovsk oppskrift, men den er garantert inspirert av paien jeg spiste der, et minne etter Moldova.

Vennene våre i Moldova sa alltid til oss at vi måtte komme tilbake når det var grønt og sommer i byen. Kanskje det, Chisinau, kanskje det.

Kirsebærpai / Placinte su visine (6 porsjoner)

Her bruker jeg halvt om halvt med moreller og kirsebær, men du kan gjerne bruke en av delene. Smak i så fall til sukkermengden. Når du lager fyllet er det en fordel å ha en steinfjerner. Fyllet passer også svært godt som følge til ost og kjeks. Jeg bare nevner det.

Paideg:
125 gr mel (eller glutenfritt mel)
1 ss sukker
60 gr kaldt smør
1 egg

Fyll:
200 gr kirsebær
200 gr moreller
60 gr sukker
zest av ½ sitron
1 ts maizenna + 1 ss vann
melis

1. Ha mel og sukker i en bolle. Skjær smøret i tynne striper. Smuldre det kalde smøret med hendene i melet. Visp egget sammen med en gaffel og ha i egget (unntatt en liten spiseskje som du skal pensle paien med til slutt). Rør deigen sammen med en slikkepott. Form raskt sammen til en deig med hendene. Pakk i plastfolie og la hvile i kjøleskapet i 30 minutter.

2. Vask bærene, fjern stilken og fjern steinene. Hvis morellene er store, kan du dele dem i to. Ha bærene i en panne med sukkeret og zesten av en halv sitron. Kok på middels varme i 20 minutter. Rør ut maizennaen med vannet og hell i mens du rører med visp. Avkjøl.

3. Del deigen i 4 emner. Ha hvert emne mellom to (halve) ark bakepapir, og kjevle hver emne til det blir tynt. For at det ikke skal bli mye avskjær, er det lurt å ha mest mulig jevnstore og runde sirkler som matcher hverandre. Sett til avkjøling i 30 minutter.

4.  Fjern det øverste bakepapiret fra de fire deigene. Legg bærkompotten midt i en av sirklene og legg over den andre sirkelen. Klem ned kantene slik at sirklene lukkes. Gjør det samme for det siste paret med deigsirkler.

Får du deig til overs kan du lage “brettepai” (såkalt galette). Kjevl ut til sirkel, ha på bærkompotten og bare brett over kantene slik at paien er åpen i midten.

5. Pensle paiene med egg og stek i ca. 15–20 minutter på 175 grader til de er gylne.

Flere reisehistorier? Flere oppskrifter fra reiser?

Jambalaya og hilsen fra New Orleans
Gresk salat, Athen og greske ferieminner
Yoghurtiskrem og Nord-Norge
Tips til London og Paris og oppskrift på müsli
London – vandring langs Themsens sørside