For mange er London Piccadilly Circus, West End, Hyde Park og Big Ben som alle ligger nord for Themsen. For meg er London først og fremst sørsiden av elva, med South Bank og Waterloo.

Go to English version

South Bank – the city’s forgotten underside

South Bank kalles området som ligger på sørsiden av Thames rett overfor Westminster. Selv om South Bank tilhører Central London var området lenge bortenfor allfarvei, både for turister og innfødte. Dette var “the city’s forgotten underside” og besto mest av industri, men dette endret seg rundt tusenårskiftet da tre gigantiske attraksjoner ble anlagt nettopp på sørsiden av elva: Først London Eye i 1999, så åpnet både Tate Modern og Millenium Bridge året etter.

I dag er South Bank en av de største turistmagnetene i London, men det er likevel et ganske rolig område med en av de fineste elvepromenadene i byen. South Bank byr også på mye kultur, historie og – selvfølgelig god mat.

Waterloo

Når jeg er i London har jeg som oftest base i Waterloo. Et sted mest kjent fra en Abbasang og for å ha Londons største togstasjon. Men Waterloo er mer enn togstasjon. Mer enn en sang. Waterloo ligger rett ved River Thames, South Bank Centre og en av byens mest ikoniske severdigheter, London Eye. Og så er det bare en kort elvekrysning til Covent Garden.

Waterloo ligger i bydelen Lambeth som er en av de fattigste bydelene (boroughs) i London, men du merker ikke mye fattigdom her i Lambeth North. Rett ved togstasjonen ligger gata The Cut, som er både ei mat- og teatergate. I enden av The Cut ligger et stykke South End. Ett av Londons eldste teatre, Old Vic åpnet dørene i 1818 og ledes av den amerikanske skuespilleren Kevin Spacey. Kjente skuespillere som Ian McKellen, Anthony Hopkins og Vanessa Redgrave har stått på scenen, og sist jeg var i London vistes stykket Electra med Kirsten Scott Thomas. Mer overraskende er det kanskje at “Samantha” fra Sex and the City også har stått på gamle Old Vic. Hun ER for meg New York, men Kim Cattral har røtter i Merseyside, Liverpool.

Waterloo Sun

Litt lenger bort i gata finner vi det mye yngre Young Vic-teatret som er mer eksperimentelt i form og har en av de fineste teaterbar- og restaurantene i London. London er sammen med Las Vegas kåret til verdens beste cocktailbyer av bladet Saveur, og på The Cut Bar kan du bestille drinker oppkalt etter områder i London. Hva med en Hoxton Honey som består av bringebær, bringebærlikør og vodka eller en Borough Market med jordbær, basilikum, vodka og pepper? Eller Waterloos egen Waterloo Sun med vaniljevodka, epleschnapps, eplejuice og kanel?

Noen få meter unna ligger en av de beste gastropubene i London. The Anchor and Hope tilbyr moderne britisk mat til en billig penge i et lite og ståkete lokale som alltid er fullt. Gastropuben er det britiske motstykket til den franske bistroen. Trenden med gastropubs, puber som serverer ”enkel gastromat” i uformelle omgivelser startet på begynnelsen av 90-tallet. Hvis du tror engelsk mat er fish and chips, bør du tar turen til en gastropub. På Anchor and Hope er det ikke mulig å bestille bord på forhånd unntatt søndagslunsj, men det gjør ingenting, for da får du muligheten til å ta en drink eller øl i baren mens du venter.

Skal du gjøre noe typisk engelsk bør du forsøke den tradisjonelle Sunday Roast, som er som en mini-variant av julemiddagen. Andre gode spisesteder langs The Cut er Wahaca og Byron Burger. Fortsetter du videre langs The Cut går den over i Union Street, som tar deg med hele veien til Londons mest kjente marked, Borough Market. Men det er en annen vei som går til Borough. Langs elva.

River Thames

Thames er ikke bare en London-elv. Den 346 kilometer lange elva er den lengste elva i England og renner fra Gloucestershire gjennom byer som Oxford og Windsor og ut i Nordsjøen i Essex. Elva var en ekstrem viktig vannvei, fiskeelv og kloakkelv. Thames mottok både kloakk fra vannklosetter og dyreskrotter. Under The Great Stink i 1858 måtte medlemmene av House of Commons forlate setene sine pga. lukta, men hendelsen sørget for at det på kort tid ble vedtatt nye kloakksystemer. På 1800-tallet var elva så forurenset at ålen måtte importeres fra Nederland. Apropos mat: Hvis fish and chips er en typisk engelsk rett, er jellied eels en typisk Londonrett.

Jellied eels

Jeg har et svært anstrengt forhold til ål. Svært anstrengt. Ål er en fiskeslange. Jeg så en gang ål i ei bøtte som lå der og krøllet seg med tunga ut, og jeg har siden forsøkt å unngått dem. En gang fikk jeg servert ål som appetittvekker på en restaurant i Oslo, og det ødela resten av måltidet. Jeg så for meg ålene i bøtta. Men i både Danmark og i England er ål god mat. Jellied eels har livnært Londons befolkning gjennom magre tider som under andre verdenskrig, og regnes som den mest typiske Cockney-retten. Jeellied eels lages ved å koke biter av ål med krydder og eddik, som så stivner når den blir kald. I dag har faktisk salget økt, antakelig fordi det er billig mat, og du får kjøpt det i daglivarebutikker som Tesco.

Waterloo Bridge

Av de mange bruene over Thames gir Waterloo Bridge en av de beste utsiktene i London. Herfra ser du kjente landemerker som Houses of Parliament og St. Pauls, men det er like interessant det som foregår under brua, for særlig her på sørsiden av elva er mye av bebyggelsen plassert under brukonstruksjonen. Under Waterloo Bridge ligger bruktbokmarkedet South Bank Centre Book Market, og tett inntil smyger en kulturell kjempe seg – South Bank Centre.

Det ser ut som et konglomerat av betongkolosser, men skjuler ett av verdens største kulturkomplekser. I 1951, mens rasjoneringen fremdeles rådet, ble The festival of Britain arrangert for å markere nasjonens gjenoppreisning etter andre verdenskrig. Konserthuset Royal Festival Hall ble bygd til åpningen, og siden har flere kulturinstitusjoner kommet til slik at du her kan se konserter, dans, kunstutstillinger m.m. Spisesteder er også en del av South Bank Centre, for eksempel britiske Canteen eller mexicansk hos Wahaca Southbank som her har bygd en gjenbruksrestaurant som består av kontainere med utsikt mot elva.

Hjulet og høyden

Uansett hvor du ser, er det vanskelig å unngå øyet. London Eye ligger litt lenger opp Themsen og åpnet i 1999. Turen med London Eye tar 30 minutter, og du kan se 40 kilometer på en klar dag. Hjulet bringer deg 135 meter høyt opp og var det høyeste utsiktspunktet i London inntil skyskraperen The Shard, også den på sørsiden av elva, åpnet i 2013, med et observatoriedekk som ligger 245 meter over bakken. For de av oss som har barn ligger parken Jubilee Gardens ved London Eye hvor det er en fin klatrepark.

Siste skrik på tallerkenen

Her må jeg ta en tematisk avstikker. Hver gang jeg er i London har det dukket opp nye restauranter som kniver om de beste cocktailene, den beste burgeren, det mest trendy matkonseptet. Time Out er selvfølgelig stedet for å holde seg orientert om hva som skjer i London. Og der kunne jeg lese at i samme gate, Floral Street, hvor jeg ble dratt med av samboeren min til en familievennlig indisk restaurant, hadde sett åpningen av peruanske Lima Floral. Peruansk mat er for tiden det hotteste i London, og nå i høst kommer også trenden til Oslo og Torggata. I samme blad kan jeg også lese om en annen nykommer av den mer sære sorten. Og da snakker vi om en by hvor det fins en rekke toalett-spisesteder. Ved Piccadilly Circus har Tincan poppet opp, en restaurant som har spesialisert seg på boksmat, riktignok designerbokser, til en stiv pris.

A walk on the south side

Fra Waterloo Bridge kan du gå de 1,6 kilometrene det tar å komme til Borough Market. Mens du på nordsiden av elva vandrer med trafikken brummende ved siden av deg, er det på sørsiden ingen bilvei, kun severdigheter langs elvepromenaden. En av de merkeligste har en høy pipe og er omgitt av bjørkeskog. Tate Modern åpnet i 2000 i det som en gang var kraftstasjonen Bankside Power Station. Tate Modern har blitt kritisert for å være mer kjent for arkitekturen og utsikten enn for kunsten, men det er blitt verdens mest besøkte kunstmuseum. Med unntak av spesielle utstillinger er det fri inngang, og jeg tror det er få museer som har betydd så mye som Tate Modern med å bringe kunsten ut til massene. Og utsikten er virkelig vakker. Fra restauranten og kafeen i 7. etasje er det storslått utsikt mot den godeste St. Paul’s Cathedral.

Den hellige, heldige Paul

Få kirker har en så fin ankomst. Få kirker har vært et så viktig symbol på håp. Få kirker har hatt så mye flaks. Fra Tate Modern går Millenium Bridge over Thames mot St. Paul’s Cathedral. Katedralen har stått her siden rundt år 1700, men fikk en hard turn under andre verdenskrig. Det kalles The second Great Fire of London, den harde bombingen romjula 1940. The Great Fire of London var i 1666 og slukte blant annet forgjengeren til St. Paul’s Cathedral. Det var kun to dager det sto på, men 29. og 30. desember 1940 slapp tyskerne over 100 000 bomber over den delen av London hvor St. Paul’s ligger. Bombingen var koordinert med lavvann i Thames slik at det var lite vannforsyning.

De mange småbrannene resulterte i et flammehav som ødela for egen kraft. Winston Churchill beordret at St. Paul’s skulle reddes, koste hva det koste vil. Bomber regnet over katedralen som ble beskyttet av frivillige brannmenn som kjente hver krok og krink av katedralen. En av bombene fikk jernet i domen til å starte å smelte, men trillet så ned i The Stone Gallery hvor den ble slokket. Til slutt gav tyskerne opp på grunn av tåke i Den engelske kanal. På ett av de mest kjente engelske bildene fra andre verdenskrig, ser vi hvordan katedralen står omgitt av røyk og ruiner. I 1945 holdt Winston Churchill fredstalen i St. Paul’s Cathedral. I 1965 ble han gravlagt i katedralen han kjempet for.

London Bridge

St. Paul’s Cathedral ligger i City som er den eldste delen av London. Det var her romerne grunnla Londinium rundt år 50 etter Kristus. Romerne anla også ei bru over til den sørlige bredden av Thames på det stedet hvor London Bridge står i dag. På denne sørlige elvebanken utenfor Citys juridiksjon utviklet det seg etter hvert et ulovlig London med forlystelseshus, fengsler og teatre. Så når du går i Shakespeares fotspor fra Tate Modern til Shakespeare’s Globe rett ved siden av, er ikke beliggenheten tilfeldig. Dette var Londons første teaterdistrikt.

Clink Prison

Like ved Shakespeare’s Globe forlater vi elvepromenaden. Turveien svinger nå mot puben Anchor Bankside fra 1600- og 1700-tallet. Der gastropuben The Anchor and Hope serverer moderne britisk mat med fransk vri, er dette en klassisk britisk pub med fish and chips og mash and pie. Turveien fortsetter under en jernbaneundergang mot kronglete gater som gir assosjoner til middelalderen. Og dette er middelalderens London. I en mørk tid var dette et mørkt sted. Ved puben Anchor Bankside sto gapestokken, og like ved ligger beryktede Clink Prison med røtter tilbake til 1144.

Fengslet er i dag omgjort til museum med en samling av torturinstrumenter som forteller gruoppvekkende historier. De som ikke døde av tortur, døde av sykdom. Den gangen var det mye mer vann i Thames enn i dag, og når elva flommet over, ble også fengslet oversvømt av elvekloakk. Også London Bridge var et fryktinngytende sted. Likene av pirater og fanger ble hengt opp til skrekk og advarsel på brua og andre sentrale steder, og på 1300-tallet ble hodet til William Wallace, ”Braveheart”, hengt opp på stake på London Bridge. (Andre deler av kroppen hans ble sendt til ulike deler av landet). Tradisjonen med å henge opp døde i såkalte jernbur (gibbets) varte helt til 1832.

På vei til neste espresso

Rett ved Clink Prison ligger en upscale burgerkjede, noen meter bortenfor ligger Starbucks. Vet kaffeturistene hva slags historie de tråkker i på vei til neste espresso? London er en blasfemisk blanding av stygt og vakkert, historisk og nytt, fattigdom og rikdom, greasy og gourmet. Jeg er også kaffeturist og tråkker meg forbi Starbucks med ett mål for øyet: Borough Market og Monmouth Coffee. På veien forserer jeg elegant The Golden Hind, en piratkopi (!) av skuta til Sir Francis Drake og Southwark Cathedral, Londons eldste gotiske bygning.

Borough Market

Ser du for deg et rolig og gammeldags marked blir du skuffet. Borough Market er et katotisk og bråkete marked takket være jernbanelinja den ligger under. Markedet ved London Bridge er det eldste i London og har ligget her i Borough i 1000 år. Kjøp ordentlig britisk fudge, syrlige Bramley-epler eller prøv schotch eggs. Gode spisesteder er også del av markedet og nabogatene. Blant de fremste finner du Roast for erkebritisk kjøttmat, Wright Brothers Oyester and Porter House for sjømat eller Tapas Brindisa for tapas. Byens beste ost og kaffe finner du rett overfor markedet hos Neal’s Yard Dairy og Monmouth Coffee.

Mens jeg nyter espressoen min hos Monmouth, leser jeg at færre og færre har råd til å bo i London. Hele 41 % av voksne i arbeid har vurdert å flytte ut av byen for å bli en post-Londoner. I en artikkel i The Guardian harselerer en Londoner rundt boligprisene og hva en kan få ved å flytte andre steder, for eksempel hjem med hage i Birmingham, hjem med trapper i Dorset – eller en tredjedel av Wales!

Eplehagen (4 porsjoner)

Dette er min hyllest til London, verdens cocktail-hovedstad. Inspirert av Waterloo Sun-cocktailen fra The Cut Bar – og siden vi er midt i eplesesongen – har jeg laget en epledrink som jeg kaller Eplehagen. Med en touch av kanel og vanilje er den aromatisk og sødmefull. En drink som gir deg et londonkick! Lager du uten alkohol bruker du 50 cl lake og 70 ml eplejuice. Enda mer luksus blir det hvis du juicer eplene selv.

1/4 vaniljestang
2 dl vann
1/4 kanelstang
2 lime
2 ss sukker
god og syrlig eplejuice
rom
isbiter

1. Del vaniljestangen i to på langs og skrap ut frøene. Ha i panne med sukkeret, vannet og kanelstangen. (Resten av vaniljestangen legger du i et glass med litt sukker). Kok opp og ta av plata. Avkjøl. Når laken er avkjølt tilsetter du saften av limene.

2. For én drink beregner du 30 cl rom, 50 cl lake og 50 cl eplejuice. Serveres iskald med masse isbiter og en epleskive.

Sulten på mer London?

Eating London
London og Paris – hvilken er den beste matbyen?

Flere reisetips til South Bank?

Visit London
Time Out
Southbank London

Musikk: Nightcall med London Grammar