“Tante” kalte vi henne. Hun som var søsteren til bestemoren min. “Tante” ble født 11. juni 1914 som en av syv søsken på ei lita øy i Nord-Norge. Som ung hadde hun de samme forhåpningene som andre jenter, men hun kom ikke så langt. I syv år var hun forlovet med en mann fra den samme lille øya, men han flyttet til byen og fant en annen. Tante ble igjen på øya.

Go to English version

Hun levde i en storhusholdning sammen med broren sin, søsteren og søsterens mann. Broren hennes ble rammet av turberkulose, den hvite pesten. Han overlevde sykdommen, men tuberkulosen rammet ryggraden hans. Fra å være en høy mann på 1.90 ble han nå en mann på 1.50 som satt i rullestol. Tante tok vare på broren sin, sørget for rene klær og god mat på bordet.

Da broren hennes døde, var det bare tante og besteforeldrene mine igjen i det store huset. Det var de tre. Det må ha vært rart å leve så tett sammen med et annet ektepar. Så nært innpå deres liv og lykke. Deres gode og onde dager.

I 1938, da hun var 24 år, begynte hun på husmorskolen. Der fikk hun undervisning i håndarbeid, ernæring, rengjøring og matlaging. Så kom krigen og tyskerne til øya. Selv den minste lille utpost i Nord-Norge ble invadert av taktfaste soldater. Men i motsetning til Finnmark og Nord-Troms ble øya vår, som lå i Sør-Troms, spart da Hitler iverksatte den brente jords taktikk.

Senere ble hun medlem i indremisjonen. Kristendommen brakte henne Gud, men også ut av øya. Hver sommer ble hun med indremisjonsbåten som seilte Norge rundt. Tante reiste sammen med ei venninne. De to ugifte kvinnene fant hverandres selskap.

Tante ble den siste i familien vår som bodde i det store gråmalte huset ved svingen. Huset med utsikt over Bollafjorden, naboøyas fjell og Senjafjellene i vest. Det finnes ingen bryllupsfotografier i livet hennes. Heller ikke bilder av små barn som åpner julegaver. Likevel ble tante som ei bestemor for oss barnebarn.

Var hun lykkelig? Var det dette hun ville? Jeg spurte henne aldri.

Alt jeg har igjen etter henne er kokeboka hennes fra 1938 hvor hun skrev ned alle oppskriftene fra husmorskolen. En av dem var ei kake med mandelfyll eller rabarbrafyll. Jeg husker at jeg spiste kaka ofte da jeg var hjemme. I dag er kaka et minne etter henne.

Rabarbraterte 1938

Dette blir én stor kake eller fire små terter. Her er paien fylt med langtidskokt karamellisert rabarbrasyltetøy, mens bunnen er en mørdeig. Det er enklere å lage små terter av glutenfritt mel siden glutenfri deig henger mindre sammen. Denne kaka ligner i stor grad på fyrstekake, men der mandelfyllet er byttet ut med syltetøy.

Rabarbrasyltetøy:
600 g rensket rabarbra
200 g sukker

Mørdeig:
1 egg
75 g sukker
120 g smør, romtemperert
250 g hvetemel eller glutenfritt mel
1 ts bakepulver

1. Kutt rabarbraen i store biter og ha i en panne med sukkeret. La stå over natta – dette vil produsere masse væske, slik at du ikke trenger å tilsette vann.

2. Neste dag koker du rabarbrafyllet i ca. en time på lav-medium varme uten lokk. Bruker du grønn rabarbra skal fyllet bli rødbrunt. Syltetøyet skal være ganske tykt til slutt. Avkjøl.

3. Sett på ovnen på 175 C.

4. Rør smør og sukker hvitt. Rør inn egget. Bland mel og bakepulver og vend inn. Elt kjapt med hendene til deigen er samlet til en ball.

5. Dryss litt mel på bakebordet, og kjevl ut 2/3 av deigen. Ha over i en kakeform, gjerne med løs bunn. Ha i syltetøyet. Lag et gitter av resten av mørdeigen.

6. Stekes i ovnen i ca. 45 minutter (eller ca. 30 minutter dersom du bruker små former).

Sulten på mer rabarbra

Rabarbralimonade med lime
Smuldrepai med rabarbra (på engelsk)